MYRMEL - GÅRD NR 76      /      FARM NO 76

DEN ELDSTE HISTORIEN

Myrmel er første gang nevnt i jordeboka Bergen Kalvskinn fra rundt 1350.  I denne kilden står alle gårder oppført som lokalkirka hadde eiendommer i.

På det tidspunktet hadde Lundekyrkja 4 månadsmatabol på gården.

Myrmel er også nevnt i en klosterjordebok fra 1480-årene der det er tydelig at gården ikke var i drift.  Med så sikre kilder har vi her en sikker mellomaldergård foran oss.  Men, arkeologene regner som nevnt Myrmel for å være blant de første gårdene i Gaular, de såkalte primærgårdene. Dette begrunner de med funn fra den yngste delen av steinalderen.

I 1960-årene drev Kåre Heggheim med kultiveringsarbeid på Bruk 1, og i sammenheng med dette ga han beskjed til Arkeologisk Museum om en haug som han mente burde være av interesse.  Etter en grovvurdering ble haugen frigitt og fordelt.  Dagen etter fant Kåre et dolkeblad som senere ble tidfestet til perioden

1800-1500 f.Kr.  Bladet er av grå flint med lyse spetter, såkalt jysk flint.

I 1980-årene ble en båtformet kubbe funnet.  Ifølge uttalen fra arkeologene kunne denne være noe eldre enn flintdolken.  Funnet av dolken sammen med klubba tyder på at Myrmel var et attraktivt område for dem som i sin tid startet med fehold og jordbruk, i tillegg til jakt og fangst.

En ytterligere styrking av at det har vært folk i området kom frem gjennom nydyrking på det samme bruket i 1960-årene.  Under pløying på oversiden av husene kom det frem trekull.

KRIGSHISTORIE I GAULAR

Publisert 29.04.2002 10:44.

Gestapo-sjefar på flukt.  Ved freden i mai 1945 freista leiarane for det frykta Gestapo-reiret i Høyanger å stikke seg unna.

På Skilbrei fatta folk på telefonstasjonen mistanke då to sivilkledde menn med tysk aksent banka på og ville ringe etter drosje.

Folk fekk meldt frå til Milorg-leiar Asbjørn Hornes i Førde. Før han nådde fram med mannskap, hadde dei to stukke av,

men vart fylgde etter av brørne Alv og Jostein Aase. Dei to tyskarane vart like etter arresterte ved Myrmel.

Då hadde dei kasta frå seg pistolane. Den eine vart attkjend som nestleiar for Gestapo i Høyanger, Georg Eisswein.

Også Gestaposjefen sjølv, Helmut Klötzer, freista å røme nordover, men vart arrestert.

Dette skal også ha skjedd langs riksvegen gjennom Gaular, men kvar det skjedde veit ein ikkje sikkert.

RESSURSENE

Myrmel ligger solrikt til og gården gir rimelig store og årvisse avlinger.  Morenejorda var sammen med forvitringsjorda de viktigste jordartene i Gaular.

På Myrmel er det påvist morene oppå forvitringsjorda.  Denne forvitringa er svært gammel, kanskje fra siste mellom-isitid for over 100.000 år siden.

Som jordbruksjord er denne særlig god fordi den er rik på planteernæringsemnet kalium, kalsium og magnesium.  Men kombinasjonen råtafjell og

forvitringsjord skaper ofte problemer i sammenheng med veiutbygging og tunneldrift.

Da det var snakk om å legge riksvei E39 i tunnel under Myrmel, ble disse planene skrinlagte inntil videre, på grunn av det dårlige fjellet under gården.

Endelsen i navnet Myrmel, -mel, kan da ha opphavet sitt i dette jordsmonnet.  Gammelnorske mjali eller meli, som Ivar Aasen refererer til, betyr en slags fin sandjord.  Men denne morenejorda hadde den ulempen at den inneholdt mye stor stein.  Store overflatesteiner hindret da sammenhengende flater som kunne

slås med hesteslåmaskin.  Det førte til at mye av slåtten frem til siste krig var ljåslått.  Hesteslåmaskinen kom ikke på Myrmel før i årene før siste krig,

noe som var heller sent.

I tillegg til fastmarka hadde gården også endel myrområde som hadde heller avgrenset betydning før de ble drenerte, og dyrket opp i 1960- og –70-årene.

Det var spesielt brukene 1, 2, 4 Sagehaugen og bruk 12 Myrmelslia som hadde slike areal.  Disse områdene ble også utsatt for frost.  I dalbunnen var det en elv

som fra gammelt av gikk i alle slags kriker og kroker som ble verre år for år.  Det var viker og øyer overalt, og mange steder var det dype hull.  Ved kraftig regn flommet elva opp slik at området så ut som en stor innsjø.  Av og til hendte det at det kom storflom i selve slåtten, og da måtte de berge såtene før elva tok dem.  Øyene hadde fin gressbunn, og det var bra med gress selv om det ikke var gjødslet med annet enn det elva førte med seg.  Smått om senn dukka tanken om en kanal opp for å få kontroll med vannet.  Under siste krig var det utskiftning både på Myrmel og Nos, og da skrev alle brukerne under på en søknad om midler til en kanal.  Den første jobben som ble gjort var å utvide utløpet.  Grunnen til at det er så mye kunnskap om dette arbeidet, er en dagbok etter Karl Sagehaug som hadde bruk 4 i disse årene.  Han har skrevet ned sitt livsløp, fra det han husker som barn og frem til 1972.  Et viktig innslag i dette er det han forteller om hvordan husmannsplassen ble dyrket og kultivert i mellom- og etterkrigstid.  I tillegg til støping av brukar for å få bruer over elva, ble det mye grøfting.

To av dei måtte vere kistegrøfter på til saman kring 130 m, den største med ein opning på 0,40 x 0,40 m.  Dessuten mura eg den tredje i omlag samme leng,

men medmindre opning.  Eg var ikkje trygg for at ei vanleg grøft vilde greia det.

Det gamle elvefaret var så igjen fylt med stein, myr og leire i bunnen, så kom matjorda på toppen.  Dette var arbeid som Karl gjorde om vinteren da det var mindre arbeid på bruket.  Mye ble gjort for hånd, men til større grøfte- og planeringsarbeid leide han gravemaskin.  Resultatet for Karl ble da slette arealer som var godt drenerte, og ga gode avlinger.  Men, da arbeidene var ferdige, var Karl blitt så gammel at han overførte Sagehaugen til andre.  I så måte fikk han ikke selv oppleve resultatet av mange års slit med dette arbeidet.

AREALBRUK OG HUSDYRHOLD

År           Åkerareal     Engareal

1667...   32 mål

1867...   49 mål            475 mål

1939...   33 mål            326 mål

1995...   1 mål               518 mål

 

År          Hester            Storfe      Sauer     Geiter     Svin

1667...   4                      74

1808...   4                      60              48            28

1865...   6                      61              126           17            2

1939...   12                    60               91                            4

1995                              19               22

UTMARKRESSURSENE

Myrmel hadde heller små utmarksareal som kunne brukes til beite.  Det gjaldt spesielt områdene rundt gården som ikke hadde beite til dyra mer enn 2-3 uker

om våren.  Slik var det også om høsten etter at dyra hadde kommet hjem fra Gjøsestølen.  Denne stølen hadde Myrmel sammen med 3 av brukene på Lunde.

Allerede tidlig på 1600-tallet får vi dokumentasjon om denne stølen, i en jordebok fra 1626 står det at Kolbein Myrmel betalte et halvt laup smør i leie for en støl

i Lundemarka.  Men denne stølen skulle det bli mye uoverensstemmelser rundt i lange tider, mellom Myrmel og Lunde.  I 1810 møtte oppsitterne på Myrmel og Indre-Lunde for kommisjonen fordi Myrmel hadde sluppet dyra sine for tidlig på stølen.  Her var det enighet om at ”ingen slags Kreature maa komme førend den

i Loven bestemte Stølings tiid”.  Så i 1820 var det ytre Lunde som gikk til sak fordi de ville ha tilbake mer retter i det samme området.  Noen enighet ble ikke oppnådd tross i at partene bad om tid til å tenke seg om.  Dermed ble saken vist til retten.  Noen endelig løsning ble det heller ikke i retten, for to år etterpå ble partene på nytt samlet til mekling i prestegarden.    Nå var det alle brukerne på Lunde som ville ha Myrmel ut av området.  Det ble tydeligvis endel kraftige diskusjoner, men det endte med et forlik som gikk ut på at Myrmel fikk beholde ”dere hidtil havende Støl og Stølshage” mot at alle brukerne betalte en årlig avgift til Lunde på 2 ort.  Siden var det få spor etter saken i offentlige dokumenter.  Men tydeligvis var det endel uoverensstemmelser, noe som førte til at saken kom opp for retten igjen i nyere tid.

Det at det var heller knapt med beite rundt gården skulle vise seg i endel andre saker der beitedyra hadde gått over på andres områder.  I 1805 klaget Hans Andersson og Hans Kristensson naboene sine, Johannes Hansson og Søren Nilsson, inn for forlikskommisjonen fordi ”de ulovligt Drivt med disse Creature samt omtvistede Skouge-Mærker imellom Hans Andersen og Søren Nilsen Myrmel...”.  Noe forlik ble ikke oppnådd og saken ble sendt til retten.  Her ble Johannes og Søren dømt fordi de hadde latt dyra beite ulovlig.  Men denne dommen var ikke særlig effektiv for alt i 1812 var det av anklagerne, Hans Andersson i Oppitunet, som ble stevnet for kommisjonen ”angaaende et av Sagvolderen indhegnede Støkke Udmark hvorved Raas og Vej for deres Kreature bliver forlig efter Klagernes foranvisning”.  Her ble de enige om at Hans skulle flytte gjerdet så langt opp som bakken gikk.  Men fremdeles var det uoverensstemmelser om hvor dyra skulle gå, og i 1815 ble brukerne igjen samlet i prestegården etter krav fra Gunnar Hansson i Oppitunet.  Denne gangen lykkes de ikke med å komme til forlik, og dermed ble saken sendt til retten.

Skogen var av mindre betydning selv om det fra slutten av 1500-tallet kunne påvises at Myrmel hadde bra med virke.  For å nyttegjøre seg denne ressursen hadde brukeren Lars bygd en flomsag på gården.  Fra en annen kilde på 1626 ble denne gården oppført med ”nogen Skov”.  Tydeligvis ble den redusert endel i forhold til slutten av 1500-tallet.  Siden ble det ikke skrevet noe om denne ressursen i kildene.  Verken matrikkelforarbeidene i 1720-årene eller 1860-årene nevner at skogen skulle være grunnlag for beskatning.  I den sistnevnte kilden står det bare at veden var en ressurs, gården hadde da ”tilstrekkelig til Brænsel”.

BRUKSUTVIKLINGEN

Med en så tidlig historie er det merkelig at Myrmel gikk inn i en ødeperiode i seinmellomalderen (1350-1500).  Ser vi på Sandeområdet, var alle de eldste gårdene

i drift i denne perioden.  Det gjelder alle 3 i Lundegrenda og Sandegarden.  De første sporene etter ødetiden finner vi i en skattekiste fra 1563.  Her får vi også vite at Knut satt som eneste bruker på gården, som da var eid av Munkeliv kloster i Bergen.  En jordebok fra 1590 fortalte at nå hadde Lars, eller Laurits som det ble skrevet, overtatt gården.  I årene rundt 1600 ble så gården delt i to, i ei skattekiste får vi vite at Kolbjørn og Anders drev hver sine bruk.  Så skjedde det en ny dobling i antall brukere i begynnelsen av 1630-årene.

I en jordebok fra 1636 finner vi i tillegg til Kolbjørn og Anders, også Lasse og Ola.  Disse driftseiningene var de som senere ble til bruk 1,6,7 og 9.  Så skjedde det ikke endringer på antall driftseininger før rundt 1760, da plassen Myrmelshaug ble satt ned som et fellesprosjekt mellom de fire brukene.  Plassen ble skilt ut

som eget bruk i 1829, og fikk senere bruksnummer 3.  Den neste plassen som ble etablert, var Sagehaug som ble nedsatt rundt 1800.  Denne ble skilt ut som eget bruk i 1887 og fikk bruksnummer 4.  Den tredje plassen var Myrmelslia, denne ble bosatt i 1847 da Søren Gunnarsson Myrmel og Orlaug Nilsdotter Lundekvam fikk ryddet seg et stykke jord på bruk 6.  Plassen ble også nevnt som Indrebø i kildene, og ble utskilt som bruk 12 i 1899.

I mellomtiden hadde en del andre bruk blitt etablert.  Det gjaldt først bruk 10. som ble skilt ut fra bruk 9 i 1831, bruk 8 Gota fra bruk 7 i 1835 og bruk 2 fra bruk 1 i 1839.

UTSKIFTINGEN AV INNMARKA

De store oppsplittingene som fant sted på 1800-tallet skulle etter hvert vise seg å bli lite formålstjenlige.  Jorda ble liggende mye om hverandre i teiger, noe som gjorde det vanskelig å drive, med mindre det skjedde en viss form som samdrift.  Det kan være grunnen til at eieren av bruk 1, Kornelius Gjertsson, i 1901 satte frem krav om utskiftning.  Kravet ble akseptert, og 14. mars 1905 møttes skifteretten for første gang i Kornelius sitt hus.  Av de 11 eierne på Myrmel ble 10 kalt inn.  Den siste, eieren av Sagehaugen, Arnfinn Korneliusson, ble ikke tatt med fordi den tidligere plassen lå slik til at den ikke hadde noe fellesskap med de 10 andre brukene på Myrmel.  I tillegg ble det vedtatt at retten ikke skulle måle opp bruk 8 Gota og 12, den tidligere plassen Myrmelslia, i detalj fordi her var også fellesskapet av mindre omfang.  Det som var viktig for disse to brukene, var å få klare grenser i forhold til naboeiendommene.  Etter at yttergrensene for eiendommen var oppgått og klarlagt, ble det bestemt at det skulle lages et kart over Myrmel der alle eiendommene var inntegnet.  Deretter trakk retten seg tilbake.

VEIARBEID

Rundt 1900 begynte det offentlige å ruste opp veien Vadheim-Langeland.  At mange fikk seg arbeid på veien, er folketellinga for året 1900 et tydelig bevis på.

Da folketellinga startet i desember det året, foregikk arbeidet ved Myrmel.  Da var så mange som 21 innlosjert på de ulike brukene der oppe.  Karl Sagehaug som var 5-6 år da dette anlegget foregikk, la også merke til den store aktiviteten dette arbeidet medførte.  Veiarbeid ble etterhvert en tilleggsnæring som mange

kunne ty til når det var roligere tider på gården.

Ei tid då vegarbeidet gjekk for fullt her i nerleiken, var her innlosjert nokre vegarbeidarar.  Det er rimelig at det var bua som var mest nytta, men eg hugser greit, at nokre sov i stova.  Eg hugsar godt, der var ein som var så fæl til å snorke.  Med mange tilreisande arbeidarar var det vel ikkje so liketil for alle å få skikkelig husrom.  Dei var glad for å få tak over hovudet, og det var omågjera at det ikkje var for lang veg å gå.

HUSENE PÅ GÅRDEN

Før utskiftningen i 1905 var det et stort tun på Myrmel, Storetunet, der bruk 1, 2 og 6 hadde husene sine, mens de andre brukene hadde sine mer eller mindre spredt.  Storetunet lå den gangen der husene til bruk 2 står i dag.  Den nevnte Karl Sagehaug som ble født i 1895 husket dette tunet før utskiftningen.  Bruk 6 hadde da en stor gammel stue, ildslue med ildhus i den ene enden.  Så var det ei løe, 2 fjøs og stall.  Tre buer sto i ei rekke så tett at det knapt lot seg gjøre å gå imellom, og mellom husene kroket den gamle veien seg frem.  Bruk 1 hadde stue og ildhus, et lite loft, en stall og sannsynligvis et lite hus av et eller annet slag.  Fjøset var på den andre siden av veien, og var murt av gråstein med løe over.  Det tredje bruket som hadde husene sine her, var bruk 2.  Det hadde en stue, et gammelt loft og ei løe.  På den andre siden av veien sto to fjøs hver for seg.  På dette tunet med så mange hus var det temmelig trangt.  Det var bare så vidt det gikk an å kjøre mellom husene enkelte steder.

Utskiftningen førte til at Storetunet ble oppbrutt.  Ifølge avgjørelsen fra jordskifteretten skulle bruk 1, 2 og 6 flytte ut med husene sine.  Men etter endel diskusjoner ble husene til bruk 6 igjen på samme sted.  Også bruk 7 måtte flytte husene sine fra Oppitunet fordi husene etter utskiftning ble liggende på en annen manns eiendom.  Utskiftningen fikk også konsekvenser for bruk 9 og 10 sine hus, men det gikk på driftsbygningene.  Minst følger fikk dette for Mathias Sjursson på bruk 9 som bare måtte flytte et gårdsfjøs.  Ivar Gunnarsson på 10 måtte derimot flytte de fleste driftsbygningene sine, fjøs låve gardflor, utløe og sag måtte rives og settes opp et nytt sted.

Mor hennar Gurina Myrmel åtvara sterkt at ei kone som gjekk med barn måtte vere særs varsam på alle vis.  Det var ikkje berre slikt som at ein ikkje skulle sjå lik eller hare eller gå framom der beist vart slakta.

–Om det er ein ting du tykkjer du eig, så må du ikkje stikka det i lomma eller i barmen. (Nedskrive av Alf Roska)

Noko fikl er det. Den dagen ho besta skulle til grava, vakna ho mor tidleg.  –Eg tenkjer det er best å kome seg opp, ho besta var nøye med tida, det skulle aldri vere for seint. Han far sa at det ikkje hast.  Men klokka vart ikkje fem før ringane ramla borte med omnen.  Då kom ho mor seg fort på føtene.  –Eg venta på varselet, sa ho, det vart for lenge for henne.  De kan seie kva de vil, noko fikl, det er det. (Kornelius G. Myrmel)

GAMLE LEGEKUNSTER

Mor til Gurina H. Myrmel var ikke av den typen som ga seg før hun fikk greie på det hun ville.  Hun ”gjorde åt” for gikt mang en gang.  Da brukte hun mest rømmeklinger og leste i dem.  Dessuten leste hun i melken, det hjalp både folk og fe.  Når folk fikk tjorgang (mangespreng), kunne hun putte en rømmskje i.

Det hjalp når de spiste rømmen.  Hun strøk og av og til tre ganger rangsøles rundt i magen med ei saks, og det hjalp mange.

SLAGSMÅL OG BØTELEGGING

Ved å lese futen sitt bøteregister kom det frem en del om omgangsformer i bygda.

Ut fra denne oversikten ser vi at det var endel fillesaker som ble bøtelagt.

Det gjaldt bl.a. bøtesaken fra 1639 der Kolbein og sønnen fikk ei bot på 15 riksdaler for krangling etter tinget.

Det kan se merkelig ut at en slik privatsak ble gjort til en offentlig sak med påfølgende streng bøtelegging.

En slik bot måtte svi hardt når vi vet at ei bra ku den gangen ble taksert til 3-4 riksdaler.

Vi får blant annet vite at flere av brukerne på Myrmel hadde endel uoppgjorte saker med naboene sine.

Bøter idømt folk fra Myrmel i årene 1611-1649 :